Direktiver versus standarder

Bruken av harmoniserte regler og standarder i EØS bidrar til å fjerne tekniske handelshindringer og forenkler vareflyten mellom landene. Dette minsker bedriftenes omkostninger i forhold til prøving og godkjenning. Videre bidrar det til omsetning i et større marked.

 

Direktiver er obligatorisk rammelovgivning
Europeisk lovgivning kan ta ulik form. For direktiver gjelder som regel at de ulike lands myndigheter står fritt til å formulere detaljene i sin nasjonale lovgivning. De nasjonale forskriftene som tilsvarer et europeisk direktiv er som regel derfor mer detaljerte enn den felles europeiske lovgivningen, men de kan ikke motstride den. Direktivene skal alltid etterleves, også for produkter som kun selges i Norge.

Du trenger i prinsippet ikke å forholde deg til EUs direktiver. Dersom du produserer industrivarer i Norge vil den norske relevant lovgivningen på området samsvare med den europeiske. Når du kjenner de gjeldende norske forskrifter behøver du altså ikke tenke på EU-direktiver. Unntaket er visse obligatoriske, felleseuropeiske tekniske spesifikasjoner som er utviklet i forbindelse med byggevaredirektivet.

Standarder er frivillige, tekniske løsninger 
Direktivene overlater til den enkelte produsent å velge hvordan man rent teknisk skal leve opp til rammekravene. Mange benytter seg av standardene fordi de gir praktiske oppskrifter på hvordan produksjonen kan foregå. Samtidig bygger de tekniske retningslinjene i standardene på innholdet i det korresponderende direktivet. Ved å følge en offisiell standard vil du derfor som oftest oppfylle de juridiske forpliktelsene som direktiver krever. Standard Norges salgsselskap selger på standard.no alle de standardene bedriften måtte trenge.

Dersom direktivkravene møtes på andre måter er dette i orden, så lenge produsenten kan dokumentere at varen tilfredsstiller kravene til sikkerhet og helse.

Slik utvikles europeiske standarder
De enkelte standardene utvikles i regi av fagmiljøer. Ofte er både industribedrifter, bransjeorganisasjoner, forbrukere, myndigheter og arbeidstakerorganisasjoner involvert i prosessen. Sammen kommer man frem til et teknisk konsensus med konkrete detaljer som skal kunne fungere for alle parter. Faggruppene som har utviklet standardene har som hovedmål at standardene skal gi kostnadseffektive og gjennomførbare retningslinjer.

Utarbeidelse av felleseuropeiske standarder (EN-standarder) skjer i de europeiske standardiseringsorganisasjonene CEN, CENELEC (telekommunikasjon) og ETSI (det elektrotekniske området).

Gjennom EØS-avtalen omfattes Norge av det europeiske arbeidet med harmonisering av regelverk og standardisering. Ved å delta i internasjonalt standardiseringsarbeid kan også norske bedrifter få gjennomslag for egne løsninger og sikre seg internasjonal markedsadgang.

Den nye metode - lovgivningsmåte i EU
En del produktkrav følger direkte av den felles, harmoniserte lovgivningen.  Dette gjelder i første rekke tekniske harmoniseringsdirektiver av eldre dato. Tendensen de seneste tiår har imidlertid vært at det utarbeides overordnede rammedirektiver som fastsetter normene for helse, sikkerhet og miljø, men som ellers henviser til standarder fra industriens standardiseringsorganer. Dette er Den nye metode. Målet med denne formen for lovgivning er å unngå detaljstyring.

Europeisk harmonisering av regelverk gir færre nasjonale administrative kostnader knyttet til tekniske reguleringer og helse/miljøsikkerhet. Standarder blir også ofte brukt som spesifikasjon ved kjøp og salg.