Forskjeller mellom EU og EØS

EØS-avtalen omfatter det meste av lovgivningen som gjelder for EUs indre marked. På vareområdet omfatter imidlertid EØS-avtalen bare industriprodukter og visse bearbeidede landbruksprodukter. For handelen med landbruks- og fiskeprodukter gjelder det derfor i mange tilfeller toll og andre restriksjoner som ellers er avskaffet.

Videre omfatter ikke EØS-avtalen EUs felles handelspolitikk og tollunion utad. Harmonisering på skatte- og avgiftsområdet faller også utenfor EØS-avtalen. Men ser man bort fra dette, er de fleste EU-reglene om markedet overtatt fullt ut. Reglene for tjenestehandel, kapitalbevegelser, fri bevegelse av arbeidstakere og etablering er i all hovedsak de samme. Dette betyr at rammevilkårene for å drive næringsvirksomhet innenfor hele EØS-området i stor grad er lik for norske bedrifter som for næringsdrivende i resten av EØS.

Samarbeidsområder utover markedsregulering
En viktig forskjell er at EØS-avtalen ikke omfatter de deler av EU-samarbeidet som går ut over reguleringen av det indre marked. Dette gjelder blant annet unionsborgerskapet i EU, den økonomiske og monetære union, justis- og politisamarbeidet samt visum-, asyl-, utenriks- og sikkerhetspolitikken. Samarbeid på noen av disse områder er imidlertid regulert i egne avtaler mellom Norge og EU.

Institusjonelle forskjeller
EØS-avtalen etablerer et eget institusjonelt apparat. EØS-komiteen er det sentrale organ for å sikre avtalens dynamikk ved å innlemme ny EU-lovgivning i avtalen. Samarbeidsspørsmål av annen art behandles også i EØS-komiteen. Under denne komiteen arbeider et sett underkomiteer. EFTA-landene har etablert en egen fast komité med et ytterligere nettverk av underkomiteer og ekspertgrupper.

EFTA-landene konsulterer og samordner sine holdninger innen dette nettverket. Eksperter fra EFTA-landene deltar også i EU Kommisjonens arbeid med forslag til ny lovgivning. I tillegg bistår de EU Kommisjonen i forvaltningen av regelverket for det indre marked.

Den øvrige institusjonelle strukturen i EØS ivaretar overvåkning og domstolskontroll. Dette omtales ofte som et ”topilarsystem” der EUs relevante institusjoner (EU Kommisjonen og domstolene) har myndighet over egne medlemsland, mens EFTA landene sorter under egne institusjoner.
 
ESAs rolle
På EFTA-siden er overvåkningsorganet EFTA Surveillance Authority (ESA). Det er opprettet for å påse at EØS-forpliktelsene etterleves lojalt. Enhver kan klage til ESA over brudd på EØS-avtalens regler. De fleste saker ESA behandler er likevel tatt opp av eget initiativ. For foretaks brudd på konkurransereglene som har virkning i EU, har EU Kommisjonen myndighet til å gripe inn også mot foretak i EFTA-land.

Domstolene

Innenfor EFTA-pilaren utføres domstolskontrollen av EFTA-domstolen. Denne domstolen har sete i Luxembourg, der også EUs domstoler (Førsteinstansretten og EF-domstolen) holder til.

All informasjon om europeisk regelverk er veiledende. Innovasjon Norge garanterer
ikke for anvendelse av informasjonen da hvert enkelt tilfelle må vurderes særskilt.