Felles europeisk regelverk

Fri bevegelse av varer og tjenester, arbeidere og kapital forutsetter at det som er lovlig i ett land også må aksepteres i resten av EØS-området. Visse restriksjoner kan likevel pålegges av nasjonale myndigheter for å verne om viktige samfunnsinteresser; hensyn til helse, miljø og sikkerhet.

I EF-domstolens praksis har det etter hvert utviklet seg prinsipper og rettesnorer for hvilke hensyn som kan påberopes og hvilke som ikke kan det. Likevel oppstår det ofte stridsspørsmål som hemmer markedets funksjon og effektivitet.

For å motvirke sprikende nasjonale lovregler som kan oppstå ved ulik praktisering av prinsippene om de fire friheter, er botemiddelet å innføre felles og mer detaljerte regler på ulike områder. I praksis skjer dette ved at det vedtas et direktiv som deretter inkorporeres i den nasjonale lovgivning. Fellesregelen avløser den tidligere nasjonale særreguleringen. Dette omtales ofte som harmonisering av regelverk.

Det meste av slikt regelverk (sekundærlovgivningen) som er relevant for det indre marked i EU er bygd inn i EØS-avtalen. Dette betyr at norske bedrifter for en stor del kan og må forholde seg til samme krav og standarder som i EU.

Ulike former for harmonisering av regler
Særlig reglene om tekniske handelshindringer er harmonisert. Harmoniseringsreglene er gitt gjennom direktiver som pålegger Norge som stat å tilpasse sine norske regler til bestemt europeisk lovgivning. På noen områder er det totalharmonisering. Det innebærer at reglene i EØS i prinsippet skal være like. For eksempel kan det gjelde samme standard til sikkerhet.

Totalharmonisering er typisk for produktrelaterte krav. På andre områder er det kun minimumsharmonisering. Da setter EU direktivet en minstenorm som det nasjonale regelverket må oppfylle. Der denne reguleringsteknikken benyttes vil enkelte land kunne ha strengere regler så lenge de ellers er i samsvar med avtalens prinsipper.

Harmonisering gir tilsvarende regler for norske bedrifter
Reglene om det frie varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital er i betydelig grad harmonisert. På varesektoren gir dette seg bl.a. utslag gjennom regelverket for produktkrav/merking og tekniske standarder. I vidt omfang gjelder det derfor like eller svært tilsvarende regler for norske bedrifter som for bedrifter ellers i EU. Dette medfører at næringsdrivende i ulike land langt på vei gis tilsvarende rammevilkår og forutsetninger for å konkurrere.

Hvor finnes regelverket tilgjengelig?
EU-reglene som gjelder i Norge er stort sett gjort til norsk lov. Det betyr at man i praksis kan finne reglene innbygd i gjeldende norske lover og forskrifter. Man slipper å lete i utenlandske rettskilder. Normalt vil det heller ikke uten videre fremgå av selve teksten i en lov eller forskrift at den norske bestemmelsen stammer fra EØS-avtalen. Regelverket finnes tilgjengelig i en rekke kilder.

Dersom det oppstår motstrid mellom lover og forskrifter kan det likevel være av betydning å få fastslått regelens opphav. I slike kollisjonstilfeller skal EØS-regelen gå foran annet norsk regelverk. Staten kan bli erstatningsansvarlig for manglende eller uriktig gjennomføring av EØS-avtalens regler. Erstatningsansvar kan også oppstå ved uriktig anvendelse av regelverket.

Europeisk lovgivning
EU har flere ulike former for lovgivning. De har ulik grad av forpliktelse og detaljer. Alt europeisk regelverk er tilgjengelig på nettet, se for eksempel hos Eur-lex.

All informasjon om europeisk regelverk er veiledende. Innovasjon Norge garanterer
ikke for anvendelse av informasjonen da hvert enkelt tilfelle må vurderes særskilt.