Etablering i EU

Reglene om etablering legger til rette for fri bevegelighet for selvstendig næringsdrivende og juridiske personer som skal utøve økonomisk virksomhet på stabil og vedvarende måte i en annen EØS-stat.

Etableringsretten gjelder i hovedsak for de samme typer økonomisk virksomhet som tjenestereglene. Etableringsreglene gjelder både der en virksomhet flyttes til en annen stat (primæretablering) og for underavdeling (agentur, filial/forretningssted eller datterselskap) som opprettes i en annen stat (sekundær etablering).

Hvem nyter godt av etableringsfriheten?
For fysiske personer er utgangspunktet at alle som driver varig selvstendig næringsvirksomhet i annen EØS-stat er omfattet av reglene om etableringsfrihet. For selskaper er situasjonen at selskapet for det for det første må være opprettet i samsvar med lovgivningen i det aktuelle landet. For det annet må selskapet ha sitt vedtektsbestemte sete, hovedadministrasjon eller hovedforetak innenfor EØS.

Det er bare rettssubjekter som driver næringsvirksomhet som omfattes av etableringsretten. Dette omfatter i utgangspunktet alle typer næringer. Det gjelder et generelt unntak for virksomhet som medfører utøvelse av offentlig myndighet. Norge har et særlig unntak når det gjelder etablering for utenlandske statsborgere innen fiske eller i selskaper som eier eller driver fiskefartøyer. Island har et tilsvarende unntak som også omfatter fiskeindustrien.

Tilnærming av lovgivning
Å gjennomføre etableringsfrihet innebærer betydelige juridiske utfordringer selv om utgangspunktet er etableringsfrihet for alle selskaper som er etablert i et annet land i EØS i samsvar med lovgivningen der. Grunnen er at næringsvirksomhet er detaljregulert i mange land. Dette gjelder bl.a. i forhold til kvalifikasjonsbevis, konsesjonsordninger, selskaps-, skatte- og forsikringsregler i vertsstaten.

Reglene om etableringsrett fjerner ikke alle slike etableringshindringer. Det har imidlertid skjedd et omfattende arbeid med tilnærming av næringslovgivningen i EØS. De aktuelle rettsakter er i EØS-avtalens Vedlegg VIII.  I tillegg er det gitt viktige direktiver om selskapsrett, herunder regler om krav ved stiftelse av selskaper, regnskaper, fusjoner mv.

Fremdeles vil det likevel være slik at en ofte må falle tilbake på domstolskapt rett for å kunne fastslå hvilke restriksjoner på etablering som vertslandet har lov til å opprettholde for å ivareta såkalte tvingende allmenne hensyn.  Dette er det anledning til, men bare i den ustrekning det ikke skapes forskjellsbehandling, og restriksjonene er nødvendige og forholdsmessige.